Er du ensom?

Hei, et lite brev til hvem som enn måte lese denne bloggen, godt å få ut litt av det man har på hjertet. 

 

I det siste har jeg fått veldig mange spørsmål om jeg er ensom? Mitt svar da har vært, at nei, jeg følte meg ikke ensom. Men når man stadig blir påmint det at, jo Tamara, du er ensom. Da begynner man jo å kjenne litt på det. Selvfølgelig er det ensomt å bo i en storby helt alene uten noe familie i umiddelbar nærhet.

Jeg har jo pappaen min som også bor i Oslo. Men for å komme til han så må jeg ta 3 busser og bruke nesten 1 time fra jeg går ut døren hjemme til jeg er hos han. Noe som gjør at det blir til at man bare utsetter det.  

Jeg har også en storesøster som jeg har ett veldig tett bånd til, men hun har flyttet til Danmark i August for å studere i 4 år. Da sto plutselig Tamara alene tilbake uten bestevennen sin, den man kunne fortelle alt til og komme til om man hadde det litt kjipt hjemme. Jeg forstår jo at alle må vokse opp en gang og at dette er en del av livet, men det er likevel ikke lett.

Moren min bor et stykke unna også, ca 2 timers kjøring med bil. For å være helt ærlig så har jeg ikke vært verdens flinkeste med å besøke henne etter at hun flyttet fra Røros som ligger 6 timer unna med bil. Utrolig nok så var det lettere å besøke henne når hun bodde der.. Nå tar man litt avstanden for gitt, for det er jo "bare 2 timer unna".  Men hun er flink til å besøke både meg og søstern min i Danmark med jevne mellomrom. Så det er jo hyggelig.

Når det kommer til temaet kjæreste, så er svaret mitt, ja hva med det? Må man ha kjæreste for å ikke være ensom? Jeg vil ikke være sammen med noen av ren egoisme bare fordi jeg ikke har lyst til å være alene. Sannheten er at jeg ikke er klar, jeg hadde en kjæreste som jeg var av og på med ganske lenge, jeg prøvde virkelig å få det til å fungere. Men vi var vel for forskjellige og ville forskjellige ting her i livet. Jeg trodde lenge at det skulle bli oss 2, og hjertet mitt er ikke klar for kaste den tanken på sjøen. Mens hodet prøver å fortelle meg at " If you Love Him, Let him go" å sannheten er at jeg prøver. Men uansett har jeg ikke dårlig tid, og vil ikke ha noen andre atm.

"Issuet" mitt er vel det at jeg er en person som higer etter bekreftelse, på om jeg er god nok, som trenger å høre noen si at "Tamara jeg er glad i deg" eller "du betyr noe"  og som faktisk mener det. Og er jeg ikke god nok eller bra nok, hvorfor ikke bare si det med en gang? I stedet for å la meg sitte på pinnen å tro og håpe på noe annet.

For at the end, så vil jeg bare bety noe for noen, at noen kan elske meg like høyt som jeg elsker dem. 

 

Men om jeg aldri finner den personen så er jeg glad uansett, for det er bedre å ha elsket og ha tapt, enn å aldri ha elsket noen i det hele tatt. 


En påminnelse om en fin periode i livet mitt som jeg aldri ville vært foruten <3 

 

"I fell in love with him when we were together, then fell deeper in love with him in the years we were apart"

 

Hugz and Kisses <3 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tast93

Tast93

21, Oslo

Hei. Jeg er en 21 år gammel jente fra Oslo. Bloggen min handler om alt fra Sminke til klær og shopping og reiser.. Blogger også om det som skjer i livet mitt. Mulig det blir litt blogging om andre ting også. For kontakt: Tamara_Stavseth@Hotmail.com Gratis design er laget av: http://www.rrhdesign.no/

Kategorier

Arkiv

hits